Bildet: Lisa Nagel: teaterviter, dramaturg og kritiker. Prosjektleder for SceSam. Se også http://www.kunstløftet.no/ og http://lisanagel.no/2012/01/scesam-scenetekst-for-samtidsbarn/
Kunstløftet har eksistert i fire år. Opplever du at det har skjedd noe med prestisjen/kvaliteten/interessen for kunst for barn og unge i denne perioden?
– Innad i scenekunstmiljøet, som er det jeg kjenner best, opplever jeg i dag en generell enighet om at kvalitet i scenekunst for barn er viktig. Nøyaktig hva denne kvaliteten skal bestå i, er det imidlertid ikke alltid like lett å få tak i. En generell enighet skaper som kjent ikke alltid god kunst, og jeg tenker at kanskje er problemet at man har et slags idealbilde av hvordan kunst for barn skal være? Jeg synes mye av scenekunsten som lages for barn og unge er velmenende, men det er svært sjelden jeg opplever den som grensesprengende og/eller tilstrekkelig kompleks. Når det gjelder interessen for kunst for barn og unge, opplever jeg at Kunstløftet har fungert som en (intern) arena for meningsutprøving, idéutvikling, tankeeksperimenter og formulering av problemstillinger. Vi som fra før har vært interessert i kunst for barn, har fått mulighet til å utvikle oss og våre felt gjennom å måtte formulere oss: gjennom søknader, seminarinnlegg og i samtaler innimellom slagene. Her har Rolf Engelsen som leder for Kunstløftet spilt en viktig rolle som en visjonær for hele feltet.
– Jeg mener samtidig at det gjenstår mye når det gjelder å gå inn og diskutere både kvaliteten i og de prinsipielle aspektene vedrørende kunst for barn og unge. Kritikken er en viktig faktor som kunne vært med på å styrke diskusjonen. Når den er fraværende, forblir ofte de mange prosjektene enkeltstående eksperimenter som verken møter motstand eller medgang før de tas av plakaten og blir en del av teaterhistorien. Selv for meg som har brukt mye tid på å følge og oppsøke prosjekter som har fått støtte av Kunstløftet, har det vært vanskelig å orientere seg i når, hvor og ikke minst hva et prosjekt går ut på.
Norsk kulturråd har konkludert med at det trengs et videre arbeid i satsningen på barn og unge, og viderefører Kunstløftet i fire nye år. Hvilke forventninger har du til ordningen i den kommende perioden?
– Først og fremst vil jeg si at jeg er veldig glad for at Kunstløftet ble videreført. Fire år er ikke lang tid, og fire nye år kan være avgjørende for å komme fram til noen svar (og ikke bare spørsmål). Mitt inntrykk er at den perioden vi fram til 2011 har gått gjennom, har vært preget av et bevisst ønske om å åpne opp for så mange kunstneriske, akademiske, pedagogiske og praktiske problemstillinger som overhodet mulig: At jobben hittil har vært å kartlegge feltet og å få aktørene på banen. Når jeg ser for meg framtiden, ønsker jeg meg spissede problemstillinger, hvor man går et skritt videre og virkelig utfordrer det som skrives i søknadene: Hva skal til for at en teaterforestilling som vil inkludere barna blir god kunst? Holder det å la barna slippe til på gulvet underveis i forestillingen, eller er det noe mer som foregår når det fungerer? Går det an å tenke pedagogisk og samtidig lage god kunst? Hva er teater for ungdom og når blir det voksenteater? Hvem skal vurdere kvaliteten i kunst for barn og hva skal vurderingskriteriene være i møte med et barnepublikum? Bare innenfor scenekunstfeltet er det uendelig mange (veldig interessante) problemstillinger. Jeg tenker at vi de fire neste årene må komme oss litt nærmere noen svar, i det minste ha utforsket noen hypoteser nokså grundig.
Hvilke utfordringer ser du forbundet med dette arbeidet?
– Jeg mener at en viktig utfordring vil være å gi enkelte grupper/kunstnere mulighet til å jobbe over lengre tid med aktuelle problemstillinger. En annen utfordring som har vist seg å være nokså prekær, er det (innenfor visse kunstutdanninger) totale fraværet av undervisning om kunst for barn. Jeg ser også Kunstløftets synlighet i kunstlandskapet som en utfordring, især fordi kunstkritikken er såpass fraværende. Det er bare når det er skandale (som når Hedda-juryen avsto fra å nominere barne- og ungdomsforestillinger til årets prisutdeling) at kunst for barn får oppmerksomhet. Og så er det såklart utfordrende i seg selv å lage god kunst – også innenfor feltet kunst for barn og unge. Vårt felt er nokså lite, og er sårbart for at aktører som ikke nødvendigvis besitter tilstrekkelig kompetanse erklærer seg eksperter på kunst for barn, uten at dette nødvendigvis kommer til uttrykk i det arbeidet de gjør. I slike tilfeller mener jeg det er viktig at de møter kvalifisert motstand. Det er ikke alltid sammenheng mellom visjonene en gruppe har og den faktiske kunstneriske kvaliteten.
Har du noen visjoner for feltet generelt de neste årene?
– Det måtte være at det store arenaprosjektet som Kunstløftet har innledet viser seg å resultere ikke bare i et fysisk bygg (som jeg mener feltet virkelig trenger), men også en organisasjonsstruktur som kan videreføre det arbeidet som Kunstløftet setter igang. Jeg ser også for meg at vi innenfor scenekunstfeltet får til et bredt anlagt samarbeid som har kunnskaps- og erfaringsutvikling og -utveksling som mål, fortrinnsvis gjennom kunstnerisk utforskende virksomhet. Og selvsagt håper jeg å få se en lang rekke grensesprengende, komplekse, utfordrende og underholdende scenekunstproduksjoner for barn og unge. Det er jo uansett det egentlige målet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar