SNAKK FØR DET BLIR MØRKT
Over hele Europa slukkes lysene i gallerier og teatre. I Nederland høsten 2011 ble bevilgningene til scenekunst over natten kuttet med 60% . Det er kunst og kultur som kuttes først i krisetider. Ikke noe å si på det. Når grekerne i fortvilelse setter barna sine på barnehjem, blir det meningsløst å snakke om kutt i kulturbevilgingene.
Men i Norge går hjulene for fullt. Også i kulturlivet. Vi har budsjetter og ordninger som resten av Europa bare kan drømme om. Men til tross for velstanden i Norge, er støtte til kunst og kultur fremdeles omstridt. Ideen om de bortskjemte kunstnerne som kun lager kunst for sin egen del, og håver inn kroner fra statskassa på det, lever i beste velgående.
Myten om den sultne kunstneren lever og provoserer
Ib Thomsen, kulturpolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, skriver i Aftenposten 1. mars at ”Kulturen dør uten sult. God kunst lages ofte av sultne kunstnere. Vi må legge til rette for at sulten kommer tilbake”
Essensen i kronikken ser ved første lesning ut til å være at kunstpolitikken i Norge gjør kunstnerne til ”eminente stønadsnavigatører” i stedet for å skape kunst av sin ”brennende og lengtende” sjel. Thomsen lar seg provosere av at kunstnerne henter inntekt fra statlige stipend, og ikke lider nok.
Tar en Thomsen bokstavelig, skulle en tro at det for øyeblikket er en kunstnerisk gullalder i det kriserammede Europa, mens vi her i Norge sliter med navlebeskuende og likegyldig kunst som ingen vil ha.
--------------------------------------------------------------------------------
Det stemmer ikke. Å måle kunstnerisk kvalitet er en vanskelig øvelse, men et parameter som mange kan enes om er internasjonal anerkjennelse. Hva er norsk kunsts posisjon i det internasjonale kunstmarkedet akkurat nå?
--- Det er aldri blitt oversatt så mange bøker av norske forfattere
--- Norsk scenekunst møter en voldsom interesse fra hele verden. Jeg har selv sittet i UD sitt scenekunstutvalg i snart seks år og sett hvordan utviklingen har eksplodert.
--I forhold til hvor få vi er, har Norge mange internasjonale kunststjerner– som Bjarne Melgaard, Marianne Heske og Anne Katrine Dolven
--Norske musikere er etterspurt for sitt høye nivå
Skjer denne blomstringen på tross av mangelen på sultne kunstnere? Tvert i mot. Den kunstneriske blomstringen henger sammen med mangelen på sult. Norge er for øyeblikket et rikt land – med et rikt kunst og kulturliv. Det er vanskelig å forstå hva som er så provoserende med det?
En annen ting er at det er direkte feil at det rike kunstlivet har medført privat velstand til kunstnere. Vi sulter ikke, men faktum er at kunstnerne har stått utenfor mesteparten av lønnsveksten som andre nordmenn har nytt godt av siden 90-tallet.
Yndlingsmotstandere
Kronikken i Aftenposten har skapt stor debatt på Twitter og Facebook. Debatten følger akkurat samme mønster som kulturdebatten sommeren 2010. Fremskrittspartiet og kunstfeltet er hverandres yndlingsfiender. Ofte ser det ut som poenget med å ytre seg handler mer om å vinne status i egne rekker enn å diskutere viktige tema.
Legger en godviljen til, er essensen i Thomsens kronikk at støtteordningene for kunst i Norge bør desentraliseres og at det bør legges mer vekt på det kommersielle potensialet. Det må kunstfeltet selvfølgelig tåle å diskutere.
Å ty til offerrollen og slik unngå dialog om politiske mål er en dårlig strategi dersom vi kunstnere vil oppnå forbedringer i kulturpolitikken.
Politikk handler om å prioritere. Å melde seg ut av den politiske virkeligheten kan bli skjebnesvangert.
Nederlandsk scenekunstners råd til norske kolleger
6. november i fjor snakket nederlenderen Eric de Vroedt , leder for scenekunstprosjektet ”Might Society”, til norske kolleger om erfaringene fra krisen i Nederland. Anledningen var symposiumet ”Theater in times of Crisis”, arrangert av den politiske tankesmia Teatertanken og Dramatikkens Hus. De Vroedts råd var krystallklare. Han sa blant annet:
- Reformer deres eget system før noen andre gjør det for dere
- Invester tid på politikerne. Ligg foran. I krisetider radikaliseres politikken, og kulturen hugges ned først!
Tromsø kommunes kunstplan
I disse dager venter vi på den nye kunstplanen for Tromsø kommune. Den har vært arbeidet med i over et år, og er godt forankret i byens kunstliv. For det nye byrådet er dette en vanskelig sak. Planen ble bestilt av det forrige kommunestyret med sitt røde flertall, og står ikke akkurat på Fremskrittpartiets ønskeliste.
Jeg har friskt i minne varaordfører Anni Skogmans raljering fra talerstolen i Fylkestinget for to år siden over et forslag om 50 000,- i bevilgning til Ferske Scener. Begrunnelsen var ”galskapen” i at skattebetalernes penger brukes til å finansiere ”voksne folks hobby”.
Gå i dialog
Med De Vroedts råd langt fremme i pannebrasken, tenker jeg at det er på tide å slutte å være sår og gjøre seg klar for å argumentere og diskutere – og ikke minst høre etter hva det er Anni Skogman og de andre kommunepolitikerne faktisk mener.
Kunstnere – ring en politiker!
Før jul gjennomførte nettverksorganisasjonen RadArt en vellykket serie kalt Møt en scenekunstner. Uten publikum, uten pretensjoner om å skaffe penger, måtte kunstneren svare på akkurat det samtalepartneren spurte om. Jeg foreslår at vi gjør det igjen. Kan ikke alle Tromsøs kunstnere ringe en kommunepolitiker og invitere på kaffe? Med løfte om å lytte like mye som vi prater? Jeg tror vi kan trenge det før kunstplanen skal realitetsbehandles.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar